Så var det ikke lenger skolestart. Det var skoleåret 2023/24 og snart høstferie. Elevene har hatt motivasjon, pågangsmot og angstanfall. Ja, for det er ikke slik at når du ankommer vårt skolebygg, at alle utfordringer forsvinner. Vi markedsfører oss med at vi hjelper deg å lykkes, men vi markedsfører ikke med: «når du starter hos oss forsvinner hele din fortid.» Din fortid er med deg og det samme er diagnosene du har på din sakkyndige vurdering.
Du har med deg mobbehistorikken, oppvekstproblematikken, angsten og traumene. Ofte når jeg har omvisninger er aktuelle søkere, rådgivere og foreldre spente på stemningen på skolen. Hva forventer de? De vet at her «er det noe med alle» og de forventer nok at akkurat det, skal være synlig når de trer inn hovedinngangen. Mange av de blir forbauset. Jeg blir forbauset over at de blir forbauset. Om vi tenker på bagasjen våre elever har med seg, så kan man også forstå at noen tenker at det kan være en noe «trykket stemning» her på «huset.» Det er litt trykket stemning når det ikke er taco på fredag, men pizza er en god erstatter heldigvis. Det kan også være noe trykket stemning om elevene våre kjenner på manglende mestringsfølelse, urettferdighet eller at deres utfordringer er en ekstra stor utfordring akkurat i dag. Slik som på alle skoler, hjem, butikker og andre steder du omgås mennesker.
Vi har elever med autisme, ADHD, personlighetsforstyrrelser, lese- og skrivevansker, angst, depresjon, ja, vi har alle mulige diagnoser på bygget. Elevene har dårlige skoleerfaringer og har kanskje tidligere gjort opprør. Her er det stort sett stille. Så behagelig stemning at man får lyst til å fyre i peisen og finne frem pleddet. Det er viktig for oss at ikke elevene våre nok en gang, ut ifra diagnose, blir forhåndsdømt. Det er ikke slik at de med angst sitter i et hjørne og skjelver. At de som er deprimerte ligger bak en gardin og gråter. Det er heller ikke slik at de med ADHD henger i taklamper. De er ungdom og unge voksne som har blitt misforstått for lenge og de trenger at vi har tro på dem. De trenger at vi behandler dem som helt «normale» individer. De er normale, de er ikke på en spesialskole, de er på en spesiell skole.
Mange av våre elever har øyeblikk de synes er ekstra vanskelige og det kan selvfølgelig merkes. Har ikke vi alle et dårlig øyeblikk og en dårlig dag? La meg få deg til å tenke. Se for deg at du har gått i barnehagen, blitt satt i skammekroken midt i rommet der alle de andre barna leker. Barna ser på deg og fortsetter å leke. De kommer bort til deg og spør: «Hvorfor sitter du her, bli med og lek da vel?» Du har lyst til å bli med å leke, men ditt største problem er at du ikke vet hvorfor du sitter i skammekroken. Du er plassert i en tripp-trappstol og det med bøyle så du ikke får beveget deg. Du blir ofte satt i den stolen og til slutt slutter barna å be deg om å bli med i leken. Både i og utenfor stolen.
Så starter du på skolen. Ny start. Det tar ikke lang tid før du får kjeft fra alle lærerne fordi du ikke sitter rolig på stolen. De vet kanskje ikke hvordan det er å ha «mark i rumpa.» De har vel kanskje ikke forståelsen for at du er møkk lei stoler heller. At stolen er forbundet med skam. Du skriver ikke pent nok, bruker ikke linjalen riktig, du glemmer marg, du må sitte inne i friminuttet, igjen rolig på en stol. Dette må du fordi du har forstyrret i timen, for du fikk nemlig en ide om at et papirfly hadde vært gøy å lage. Spesielt gøy ville det bli å teste dette mot bestevennen din som dessverre fikk dette i øyet. Nå har du ingen bestevenn lenger.
Så kommer du hjem. Du får kjeft fordi du går inn med sko, bruker for lang tid på lekser, griser ved middagsbordet. Du har ikke tørket etter deg på doringen når du har vært uheldig å søle fordi du ikke har lært deg helt å koordinere når du står og tisser. Så må du legge deg tidlig, som er en konsekvens for at du kom ti minutter for sent hjem. Du var nemlig ute og spilte fotball med «klassekamerater» for det trengte du etter å ha blitt satt på en stol «helt rolig» hele dagen. Klassekameratene du spiller fotball med noen ganger i uken som forteller deg at du er dårlig i fotball og at ingen vil ha deg med på laget. Du kan være innbytter. Du legger deg redd nesten hver kveld, for du hører mamma og pappa skriker. Kanskje du til og med har et blåmerke på armen, for sinnemestringskurs, det burde pappa deltatt på.
Så starter du på ungdomskolen og før det får gått to måneder har du skulket i snitt ti timer i uken, levert blanke prøver og du har himlet med øynene til læreren når fellesbeskjeder blir gitt. I niende og tiende klasse er du sjeldent til stede. Du er hos mamma. Det må de holde hemmelig. Mamma og pappa har nemlig gått fra hverandre, men dessverre ble mamma så psykisk syk etter et belastende ekteskap. Du måtte bo sammen med pappa som fortsatt ikke har gått på sinnemestringsskurs. Gjett om han er sint og særlig i feriene når han er nødt til å tilbringe tid med deg. Du er jo en grusom unge og det er du selv helt enig i. Du er dårlig til alt faktisk.
Helt siden barnehagen har du våknet på morgenen og sagt til deg selv: «Da er det på`n igjen.» Ja, for det er det, det er. På`n igjen. Nok en dag med kjeft, skulking og «skammekrok.» Nok en dag uten sinnemestringsskurs. Helt til du står alene, uten pappa eller andre personer som skulle vært en trygghet, men som har gjort livet ditt så utrygt. Nå gjør du ikke annet enn å sette deg selv i skammekroken.
Dette kan være noen av våre elever. Barn som har opplevd svikt, mobbing, vold, både psykisk og fysisk. De har opplevd å klare seg selv, så ja boevnen bør de vel ha? Boevne er det sjeldent disse barna har uten god veiledning. For når de har vært alene på barnerommet der de har blitt forlatt og «plassert,» så har de gjort lite annet enn å skamme seg. Skamme seg for den de er og den de skal bli. Hvem skulle kunne klare å få deg til å bli noe? Den tanken vil vi her på Feiring videregående snu. Ved å sette søkelys på det du får til, tilrettelegge godt for at du skal mestre og vi ønsker at du skal få relasjoner som gjør at du forstår at du er en ganske ålreit person å være rundt.
Vi jobber hardt for at elevene våre skal oppleve gode sosiale forhold og vi ønsker at elevene våre skal være en del av et fellesskap. Vi opplever at mange av elevene som aldri har hatt venner, får en nær relasjon i løpet av kort tid. Hva skal de med denne relasjonen? Jo, de skal gjøre som verken barnehagelæreren, læreren eller foreldrene gjorde nemlig å ta vare på denne nære relasjonen. Det siste du skal gjøre er å sette den nye relasjonen i skammekroken. Det du også vet, er at de med ADHD sjeldent henger i taklamper.
