Ofte når vi ønsker å spørre noen om noe eller når vi trenger å snakke med noen, så sier vi: «Har du 2 minutter?» Altså, seksti to ganger. Prøv å telle til seksti. Det er kort tid. Da rekker du å mumle litt, «ehm`e» litt og du rekker kanskje å tenke ut hvordan du skal starte samtalen. Er du «heldig» så er du av den grublende typen, for du har kanskje planlagt denne samtalen i hele natt. «Heldig?» Uten søvn fordi du trenger å være sikker på at du ikke høres dum eller svak ut. Ikke heldig. Jeg personlig har flere ganger spurt: «Har du to sekunder?» Da er det bare å snu i døra, for tia di er ute.
I dag er Verdensdagen for psykisk helse. Jeg skrev det i fjor og jeg skriver det igjen i år. Her på Feiring er vi opptatt av psykisk helse hele året, men vi lager ikke hjertetre hver dag. Vi snakker ikke om diagnoser hver dag og vi har ikke gruppeterapi. Vi jobber med psykisk helse på en måte som hittil har fungert godt for mange av elevene våre. Vi jobber med «læring i et trygt fellesskap.» Hvordan skal du oppleve inkludering, føle på tilhørighet og hvordan skal du bli så trygg på deg selv at du tørr å stille spørsmålet: «Hei, har du 8 minutter?»
Si høyt: «Har du 8 minutter?» For noen kan det føles ubehagelig og mindre naturlig. To minutter er jo det vanlige, og 8 minutter er så lenge. Det er så mye å be om i en travel hverdag. Nettopp, den travle hverdagen. Hva kan vi mennesker gjøre, for å kunne kombinere en travel hverdag og 8 minutter?
Vi må prioritere bort noe, kanskje en arbeidsoppgave, kan du gjøre den arbeidsoppgaven i morgen? Kan du bli åtte minutter lenger på jobb, uten å skrive avspasering og uten at du får dårlig samvittighet for at barna dine må vente åtte minutter lenger på at middagen blir plassert på bordet? Kan du tenke hva dine 8 minutter kan gjøre for et menneske som synes 8 minutter er for mye å be om?
Hvordan skal jeg tørre å be om 8 minutter, når svaret fra den jeg trenger som lytter er : «Da må du være rask.» Hvordan skal jeg uttrykke at jeg ikke har det bra, på en rask måte. Jo, da må jeg også prioritere hvilken informasjon som er viktig og jeg vil da antageligvis anse all informasjon som uviktig, fordi personen jeg trenger egentlig ikke har tid. Hen står kanskje oppreist, fikler med noe, ser vekk og gnir seg i hendene samtidig som hen ser på klokka. Hen har ikke tid til å prioritere meg, og det jeg trenger for å få det bedre. For det er akkurat det som ofte skjer ved å bli sett og lyttet til, at man får det bedre.
Se for deg at du har en dårlig periode. Du sover dårlig, du tenker for mye, kanskje du har traumer eller kanskje du opplever noe på arbeidsplassen eller på skolen, som er vondt og som påvirker din psykiske helse.
Du går inn til din leder, banker forsiktig på døra og sier med svak stemme: «Hei, eh.. Har du 8 minutter, jeg trenger å snakke litt med deg?» Ja, for jeg tror ikke du kan si det så enkelt som: «Har du 8 minutter?» Jeg tror du må uttrykke at du trenger det. Kanskje du også må uttrykke tydelig at du trenger det sårt. Det er et behov du har. Så sier lederen din: «Ja, lukk døren etter deg om du ønsker og sett deg ned.» Lederen din slipper kulepennen, legger hendene vekk fra tastaturet og ser på deg og gir deg tid til å starte. Hen setter telefonen sin på lydløs. Helt utrolig. Trygghet. Følelsen av å bli sett. Du snakker, snakker og snakker. Følelsen av å bli hørt.
Det banker på døren, lederen din svarer ikke. Du fortsetter. Du forteller med lettere puls og pust enn når du banket på døren for 6 minutter siden. Lederen din nikker, bekrefter at hen lytter og 8 minutter er gått. Du nærmer deg 9 minutter, helt ubegripelig. Lederen din ser på deg og sier: «Jeg forstår at du har det vanskelig nå og det er viktig for meg at du får det bedre. Er det noe jeg kan gjøre for deg og er det en måte jeg kan tilrettelegge arbeidshverdagen for deg, for at du skal komme deg litt ovenpå?» Ja takk. Kanskje du trenger at det er mindre forventninger til deg, utvidede frister på ting som kan vente eller kanskje du bare har behov for at lederen din vet at ting er litt tungt nå. Kanskje det er nok å ha blitt tildelt 8 minutter av en du trodde ikke ville ha tid til deg? Denne opplevelsen du har lest nå, kunne vært mellom lærer og elev. Barn og forelder. Venninne og venninne. Kamerat og kamerat. Hvem skal gi deg 8 minutter om ikke dine nærmeste hjemme, på skolen eller på arbeidsplassen har tid?
Vi scroller i snitt 62 minutter hver dag, kan du heller gi 8 minutter til å ringe en av de du bryr deg om? Det holder ikke med Snapchat. Det holder ikke med Instagram. Vi trenger å se og høre hverandre. Vi trenger å bli sett og bli lyttet til. Vi trenger å snakke mer sammen.
Det er vanskelig for mange å si «Har du 8 minutter?» – og det er vanskelig for mange å ringe for å stille spørsmålet: «Hei, hvordan går det egentlig med deg?» Den i andre enden vil enten si: «Jo, jeg har det fint.» Enten lyver den i andre enden, eller så snakker den helt sant. Den i andre enden kan også si: «Nei, du nå har jeg det ikke så bra.» Det må du som lytter takle, og du må ha tid. Du har stilt spørsmålet, den andre svarer og forventer at du kan ta deg tid til å lytte. Tror du som meg, at mange sitter og venter på den telefonsamtalen, med høy puls og høy pust? Da må vi, du og jeg, sammen, gjøre noe. Mange venter på å bli lyttet til, mange venter på å få sove om natten. Mange venter på at relasjonene de har, skal takle de ubehagelige samtalene og spørsmålene. Mange venter på å bli gitt 8 minutter.
Så, har du 8 minutter?
