Utenforskap. Et vanskelig ord. Du finner det ikke på IKEA. Du «finner det i» for mange barn, ungdom og voksne. Utenforskap. Et ord mange ikke vet betydningen av. Allikevel har altfor mange opplevd ordet. La «Store norske leksikon» fortelle deg hva dette ordet betyr. «Utenforskap er et uttrykk som i dagligtale brukes om manglende sosial tilknytning til samfunnet rundt. Uttrykket beskriver en situasjon der enkeltmennesker eller grupper av mennesker står utenfor samfunnet ellers, for eksempel der de ikke deltar på arbeidsliv eller tar utdanning, eller der de mangler språklig eller kulturell tilknytning til samfunnet ellers.»
Når jeg markedsfører vår skole og vårt konsept spør jeg: «Har du lærevansker, psykiske og/eller fysiske utfordringer?» Skolen har som mål at alle elever skal lykkes. Vi har et slagord, nemlig: «Vi hjelper deg å lykkes!» Ja, uansett hvilket skap du befinner deg i. Vi har motiverte elever. Vi har demotiverte elever, der mange blir motiverte ved å få den tilretteleggingen de trenger og kanskje har trengt i flere år på skolen. På barneskolen og ungdomskolen. Kanskje har de prøvd videregående skole tidligere, men det ble for vanskelig med utfordringer og diagnoser.
Vi har elever som har tung bagasje, som er vanskelig å bære. Mange har båret bagasjen alene i lang tid. Noen har båret den med hjelp, men ikke fått den hjelpen de trenger. En bagasje som har vært vanskelig å bære samtidig som man skal gjøre det som forventes av mange, nemlig få utdanning. Gjennomføre videregående opplæring. Kanskje det er lettere å bære bagasjen når man får forståelse for sine utfordringer og treffer lærere som kan finne løsninger for at du skal lære på best mulig måte? Kanskje kan det være enklere å bære bagasjen på en skole der alle har tung bagasje og utfordringer. På en videregående skole der alle elever «har noe.»
Mange av våre elever har opplevd utenforskap. Noen har en mobbehistorikk som gjør det vanskelig å forstå at de i dag står med rak rygg. Noen står med rak rygg kun når de er i samme rom som andre. Så faller de sammen når de er alene. Noen tenker høyt, noen holder alt for seg selv. Noen ønsker å dele, noen ønsker å gå med historiene sine alene. Vi har også elever hos oss som ikke har en mobbehistorikk, men som allikevel har opplevd utenforskap, hvordan kan utenforskap oppleves uten at man blir eller har blitt mobbet?
Utenforskap behøver ikke å dreie seg om at «hele samfunnet» har holdt deg utenfor. Du kan gå på skitrening, bli inkludert i løypene. Du kan gå på dans, være den beste i «klassen» og du kan få skryt for dine ferdigheter når du gamer. Du kan spille et instrument og du kan få «korpsvenner.» Så går du på skolen, der du skal være trygg. Der det forventes at du møter opp, hvis ikke finnes det en regel om at du ikke får karakterer om du har over 10% fravær i løpet av skoleåret. Der det forventes at du er tilstede, er du tilstede «alene.» Du studerer alene. Du har friminutt alene. Du er egentlig ikke alene, men det er «den følelsen.» Du kan oppleve at både lærere og «klassekamerater» ikke inkluderer deg, for det er nemlig «vanen» og du ser ikke ut til å bry deg? Det ser ut til at du liker å være litt alene, for om du ikke liker det, hvorfor har du ikke sagt noe? «Hun er den som liker å sitte alene.»
Kanskje vi kan si at vi «trives i eget selskap», men kanskje ikke hver time, hvert minutt og hvert sekund der de fleste rundt oss ikke er i «sitt eget selskap.» Hva hjelper vel med god stemning i løypene med SWIX på halve kroppen, når hver eneste dag på skolen er fylt med ensomhet? Hver dag blir man «blikka», som ungdommen kaller det. Hver dag må man være vitne til at «gjengen» er en gjeng. Hver dag måtte jeg undre meg over om de andre kunne navnet mitt, bortsett fra den gangen i trappa. «Susann?» Jeg snudde meg med et skeivt smil om munnen. Hun ser på meg og smiler, ser ned på meg, bokstaveligtalt og sier: «Du har glemt å ta ut skjørtet ditt av strømpebuksa.» Nå i ettertid ville jeg gjerne spurt henne om hun ikke har sett en strømpebukse før.
Utenforskap bør være «kleint.» Det kan også være «kleint» å inkludere noen for første gang. Mer «kleint» er det å observere utenforskap uten å gjøre noe. Så la oss jobbe med dette. La oss være «kleine.» La oss hilse på hverandre, la oss ønske andre en fin dag. La oss smile og la oss spørre de som kan virke som om de er utenfor, om de ønsker å være innenfor? Du kan bli overrasket. La oss ikke stå å se på ensomhet og utenforskap. La oss ikke anta at de som er «utenfor» ønsker å være hun med skjørtet trykket ned i strømpebuksa. Hva vet vi om historien til disse som vi alltid ser sitter, står, går og ligger alene? Omsorgssvikt, fattigdom, rus og psykiske helseproblemer. Noen av grunnene til at mennesker opplever utenforskap. Mange har en tung bagasje, hvordan skal de klare å bære denne alene? Kan vi bære bagasjen sammen med de i «innenforskap?»
Kan vi forvente at de i utenforskapet gir beskjed om når de ønsker å være innenfor? Det kan bli en vanskelig oppgave og tungt når du ikke kun har med deg en liten «håndbagasje.» Vi kan forvente av oss selv at vi forebygger utenforskap ved å skape innenforskap. Så kommer de som har vært utenfor helt plutselig innenfor. Godt jobbet. Er jobben gjort? Nei, for nå ligger en stor oppgave foran oss som har ansvaret. Nemlig å holde den tidligere utenfor, innenfor. Fortsett å inkludere, smile og hilse. Fortsett å gjøre, ikke observere. Fortsette å handle, ikke tenke.
Hvem vet, kanskje dere en dag møtes ved et skap på IKEA. Da vil du antageligvis bli husket som den som var med på å bære bagasje.
